cats-fun

lille amy:

Alt var en glede den første skoledagen. Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.
Vi ble ropt opp, en etter en. Stolte foreldre stod og så på.

Hvor var du da, lille Amy?

Etter en uke kom det en ny jente, vi så henne nesten ikke. Vi måtte være snille mot henne,
hun hadde ingen foreldre. Det er for sent å begynne etter en uke, du får ingen venner da.

Hva drev du med, lille Amy?

Årene gikk. Vi ble sterkere: Du ble svakere. Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen,
og var hjemme hos hverandre etterpå.

Var du ikke ensom, lille Amy?

Jeg husker et selskap i 4. klasse. Alle var bedt, du også. Vi kledde oss opp i de peneste kjolene.
Vi måtte le da du kom i din. Vi spiste kaker og lo, du smilte... Kanskje. Før vi skulle gå, ville vi leke
en morsom lek. Det var min idé, du ble valgt ut. Du fikk vasket håret i klissete cola. Vi lo, du gråt.

Kom det tårer, lille Amy?

Du var ikke så smart, hadde mange feil, julen kom og julen gikk. Men først skulle vi ha julespill på
skolen. Josef, Maria og Jesus. Du var Jesus-barnet i krybben. Jeg var Maria. Vi kløp og klorte deg.
Selv under forestillingen plaget vi deg. Du var Jesus-barnet det uskyldige.

Hva tenkte du da, lille Amy?

Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og fortelle om dem i klassen.
Jeg hadde med bestefars tresko. Du hadde en nydelig dukke. Den var av porselen
med silkekjole og gullhår. Den var din oldemors. Den var for fin. Vi tok den og knuste
hodet, vi badet den i søla. Reiv i klærne og klippet av håret. Vi ødela den helt, vi ødela
en bit av deg.

Kan du tilgi, lille Amy?

Jeg husker en gang i 7. klasse, noen stjal jakka mi. Jeg så hvem det var, to gutter fra første.
Jeg gråt, den var ny og innmari dyr. Jeg gikk nedover korridorene, egentlig var det vel time,
men jeg gråt. Helt i enden traff jeg deg. Jeg hulket. Du kom bort til meg og spurte hva det var.
Jeg fortalte deg gråtende alt, du trøstet meg med få ord. Jeg gråt inntil din magre kropp.

Hvorfor var du så snill, lille Amy?

Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville jo ikke at det skulle se ut som vi var
sammen. Da skoledagen var slutt, tok vi deg. Alt det myke hadde jeg glemt. Vi klorte deg.
Jeg beskyldte deg til og med for å ha tatt jakken min.Så jeg tok din,den var ikke like fin
som min men det dudge.

Frøs du da,lille Amy?

Vi hadde om mobbing på skolen,var det nødvendig?Klassen vår var jo så god,godt miljø og i
værtfal ingen mobbing.Vi hadde prøver og du måtte hjelpe oss,vi lagde lapper som du måtte
svare på,ellers..Du gjorde som vi sa,det gjorde du alltid.Men så kom læreren og du ble tatt i
juks,bare du.Du protesterte ikke,du fikk straffen,den straffen vi skulle hatt..Det ble mange
slike,vi røpet oss ikke,du tok imot vår straff.

Husker du da du var Jesus-barnet,lille Amy?

Vi hadde vinter også,den var vel værst for deg.Jeg husker vintern i 7,.Den var litt spesiel,
jeg var sur på alle,det gikk utover deg.Hele klassen var med, Vi tok tak i hodet ditt,ristet
deg,rev av deg jakka.Hodet ble dynket i snøen mange ganger.Vi begravde deg i snøen og
kjørte over deg med akebrett.

Så du noe,lille Amy?

En Lærer kom og fant deg,sykehuset neste.Klassen måtte skrive brev til deg,der du lå.
En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i sneen.Og vi var en god klasse,
så god-bedring kort og konfekt var en selvfølge.Men hva tenkte du da du så de sjuldte truslene
i brevende,og da du så at alle de bedte sjokoladebitene var borte.

Hva tenkte du da, lille Amy?

Du kom på skolen igjen.Litt mer stille enn før,litt reddere enn før?Vi tok skolebøkene dine,
du gjorde jo alltid lekser,så nå slapp vi det også.Karakterene dine sank vel?

Hva sa de hjemme da,lille Amy?

Det ble somner,og klassen dro på utfukt til stranda.Du var så spinkel i din blå badedrakt.
Vi svømmte og spilte ball i det herlige vannet.Så vi tok deg...Igjen.Vi gjorde det for morroskyld.
Du så altfor fredelig der du svømte.Vi hang oss på deg og hold deg under vann.Du hostet og
svelget vann.

Hvorfor skrek du ikke ,lille Amy?

Du besvimte i vannet,vi dro deg i land etter håret.En lærer fikk liv i deg igjen.Stakkars liten,
hun fikk kramper i vannet.

Drømte du ,lille Amy?

Sommerferien kom,vi gledet oss.Du ble glemt i gleden.Du var vel glad da,gledet deg når
vi gledet oss.Sommerferien skilte våre veier,sommerferiens gleder stod for døren.

Hadde du du gøy,lille Amy?

Skolestart igjen,du var enda tynnete nå,enda blekere.Skoleåret åpnet nye blåmerker for deg.
Vi banket deg opp første skoledag.Omtrent en gang i uka fikk du.Du ble holdt utenfor,aldri
hadde du en venn.Vi stjal ting fra deg,det vi ville ha, det tok vi.

Hvordan hadde du det,lille Amy?

Inntil en dag i mai.Vi kom på skolen,vi så deg ikke.Læreren var blek,rektor kom inn
i klasserommet-Hun druktnet seg i natt.Klassen ble stille,samvittigheter mørknet.
Ute var våren i full gang,snart sommer nå.

Du valgte en fin dag å dø på,lille Amy...

JEG VILLE BARE SE UT SOM DEG!!
-”Nå, hva syntes du? ”Janne strøk hendene ned langs midjen, og så spørrende på meg.
Klokken var to, en lørdags ettermiddag i slutten av Oktober.
Vi var i byen for å se på kjoler til skolens årlige julefest.
Janne var allerede bedt til festen av klassens kjekkeste; Markus. Ikke at det var noen overraskelse. Janne var alle gutters drøm nå; tynn og populær, mens jeg, måtte vel gå på ballet alene med de andre såkalte ”taperne.” Men det har ikke alltid vært sånn.

Jeg, Jenny Elise Karlsen, 15 år i Februar, er ikke det du kan kalle stygg, familien min har ofte litt for lite penger, men jeg har alltid vært ganske populær, men ganske glad i gutter, og folk har ofte kalt meg ting som: billig bitch og hore. Dette hjelper ikke akkurat på selvtilliten, og etter at jeg begynte på ungdomskolen for to år siden har jeg lagt på meg en del i motsetning til Janne, som alltid har vært etterdilteren etter meg, har nå blitt den pene, sexy og populære. Som, for eksempel her om dagen, på forsøksrommet skulle vi finne ut hvor mye vi hadde veid hvis vi var på månen, men da måtte vi jo altså veie oss.
Janne, perfekt som alltid, med det blonde, lange håret lett kastet over skulderen, veide, ikke overraskende; 49,5 kg.
Jeg gikk opp på vekta med skjelvende ben. Sannhetens øyeblikk. 54 kg.
54 HELE kg, og jeg er bare 1,61 cm høy, og blir ikke mer enn det heller.!
Jeg gikk litt brydd ned fra vekta, og følte meg som en elefant. I tankene mine var jeg en elefant, og Janne en liten flue ved siden av meg .

Jeg er stygg, tenkte jeg mens jeg så på Janne prøve den samme kjolen i en størrelse mindre enn meg.
Den satt perfekt over midjen, og rumpa laget en fin liten dump under ryggen.
Jeg derimot, fikk ikke engang igjen glidelåsen, enda det var en størrelse større, og jeg var kortere enn Janne.
Kjolen satt som et pølseskinn rundt hoftene og midjen, den holdt på å sprenge ved puppene, og rumpa var rene Holmenkollen der nede.
Jeg er feit! tenkte jeg mens jeg prøve å dra ned glidelåsen, og få av meg kjolen, mens Janne stod utenfor, ferdig skiftet.

Da jeg kom hjem satte jeg meg ned på senga. Janne hadde kjøpt kjolen, men jeg hadde latt være. Kanskje jeg bare skulle droppe juledansen i år?
Nei, ville jeg gi et dårlig inntrykk til lærerne som følger med på om du er med på sosiale arrangementer.
-”Jenny! Jenny!! JENNY!!! Det er maaat!!” Roper mamma nedenfra.
Jeg MÅ slanke meg, tenker jeg, idet jeg går ned trappen.

-”Hva er det vi skal ha?” Spør jeg, idet jeg setter meg ned på stolen.
-”Kjøttkaker, poteter og kålstuing.”svarer hun kjapt.
Mmmm, det er noe av det beste jeg vet, tenker jeg mens mamma setter maten på bordet.
-”Hvor er pappa?” Spør jeg.
-”Det vet du da, jenta mi. På møte i Tromsø hele uken”.svarer hun.
Mamma forsyner seg, og ser spørrende på meg da jeg ikke tar noe.
Jeg tar litt for at hun ikke skal begynne å spørre.
Jeg får i meg en halv potet, en halv kjøttkake, og en teskje med kålstuing.
Jeg spiser sakte for at det skal virke som jeg spiser mer.

Da jeg en halvtime senere sitter på rommet mitt og ser på miss Universe, hjelper ikke det akkurat på dagens tanker, og planer for kosthold og trening i nærmeste fremtid.
Sånn skal jeg bli, bestemmer jeg meg for.
Jeg går ut på do, låser døren, og stikker venstre pekefinger, og langfinger så langt ned i halsen som jeg får til.
Jeg rekker akkurat å få ut fingrene, før hele middagen kommer i retur.
Ååh, så godt det føltes å få det ut. Jeg bestemmer meg for å gjøre det hver gang jeg har spist, men jeg skal heller ikke spise så mye.

23Oktober ~~Dagbok~~
Nå har det gått en uke, og jeg har allerede gått ned 3 kg.
Jeg har ikke spist så mye, og kastet opp hver gang. Det føles godt å veie nesten det samme som Janne.
I går fortalte jeg henne om hva jeg har begynt med, og da fortalte hun meg at det hadde hun også gjort før.
Men hun hadde fått hjelp av en psykiater til å slutte, og nå spyr hun bare når hun har spist godteri, ellers trener hun bare 3 ganger i uken.
Hun rådet meg til å slutte, og heller bare gjøre som hun gjør nå.
Men, jeg vil bare være som deg. svarte jeg.
Som meg? Hadde hun spurt, og sett overrasket på meg.
Vi snakket lenge, og trøstet hverandre. Deretter så vi ” Sleepless in Seattle”, og gråt som to nyfødte spedbarn.
Da jeg skulle gå, gav hun meg telefonnummeret til psykiateren som hadde hjulpet henne, som hun forresten fortsatt går til, og jeg lovte å ringe han.
Jeg satt en time med telefonen i hånden og vurderte om jeg skulle ringe.
Jeg droppet det, men ble sittende og tenke.

Da pappa kom hjem i går, utbrøt han: -”Nei, men kjære jenta mi! Du har jo blitt så tynn!” Jeg ristet på hodet og smilte til ham.
Endelig en bekreftelse fra andre enn meg selv på at dette faktisk fungerer!
Jeg er overlykkelig!

8.November ~dagbok~
Nå har det gått to uker, og fortsetter å rase ned i vekt.
Jeg ringte aldri psykiateren, men overbeviste Janne om at jeg gjorde det.
Mamma har etter at vi begynte på ungdomskolen syntes at Janne har sett sykelig tynn ut, og i går sa hun at hun syntes heg var blitt veldig tynn, tynnere enn Janne til og med.
Er helt i ekstase.
Har ikke spist noe siden kl 5 i går ettermiddag, og nå er klokken 13.00, og det er en deilig Søndag med et glass vann foran tv’en.
Vann er altså det eneste jeg har fått i meg siden middagen i går, som selvfølgelig kom ganske kjapt i retur.
Føler meg ikke lenger sulten, men er en tanke døsig. Men, det er ikke noe å bekymre seg for, det er jo ganske vanlig på Søndager.

16.Novemvber ~dagbok~
Mamma er hysterisk.
Jeg besvimte i gymtimen på å løpe 60m, ble hentet av mamma som er helt borte i sitt eget hysteri.
Flyr rundt og bekymrer seg, og spør gjentakede ganger om det er noe jeg trenger.
Jeg sier selvfølgelig nei. –kan jo ikke risikere å gå opp i vekt igjen.
Hva er det hun er så oppspilt over da?! Det er da ikke så uvanlig å besvime på å løpe 60m, er det vel?

7.Desember ~dagbok~
i går våknet jeg etter å ha sovet 18 timer i strekk. Ble hentet i ambulanse den 18.Mars fordi mamma begynte å merke at jeg var sløv, og ikke spiste. Hun oppdaget også at jeg spydde fordi jeg kom litt på utsiden, og hun fant meg besvimt for fjerde gang på to dager inne på badet.
Jeg har gjemt dagboken min så mamma kunne ikke finne den for å ta den med til meg, og jeg orket ikke å forklare henne riktig hvor den lå, jeg prøvde to ganger men får ikke ut de riktige ordene.
Får ikke spy her, for de følger meg på do, og fôrer meg intravenøst. Tror jeg har lagt på meg. Skal dra hjem om en times tid.
Da kan jeg få det ut igjen.

Sånn, har kommet meg hjem nå, og har spydd to ganger. Den ene gangen ufrivillig. Det har føltes så utrolig godt. Ikke lenge til ballet nå!
Mamma må på en forretningsreise i to dager fra idag, men skal få naboen , fru Lund til å se etter meg, ettersom pappa ikke har kommet hjem fra turen til Tromsø som egentlig bare skulle vare en uke, enda.
Dette blir heaven! Ingen som passer på at jeg spiser, eller ikke kaster opp. Er overrasket over at hun stoler på meg.
Ikke lenge til ballet!

Kl.17.00
Mamma har dratt! Jippi!

Kl.18.30
Besvimte en gang i stad, vet ikke hva det er men har utrolig vondt i magen. Det gnager veldig, ligger på gulvet, og må kravle meg bortover hvis jeg trenger noe. Kommer meg ikke opp i sofaen igjen, og finner ikke telefonen. Burde jeg ringe fru Lund?

9.Desember ~dagbok~
Mamma kom hjem i går. Prøver å skjule magesmertene som enda ikke har gitt seg.
Kom meg til slutt opp på sofaen på fredag, og fru Lund kom bort neste morgen, og hjalp meg litt. Fikk ordnet madrassen min til på gulvet, og hun ordnet mat til meg. Forklarte bare med uutholdelige mensensmerter.

15.Desember~dagbok~ Juleball!!!
Trodde jeg ikke ville få kjøpt kjole, men mamma hadde kjøpt en til meg på reisen sin som satt helt perfekt, og sko har jeg kjøpt tidligere.
Klarer nesten ikke å stå på skoene nå, vet ikke hva som skjer med meg.
Mamma kjører meg til bakken ved skolen, men tror ikke hun kommer opp bakken for hun har så dårlige dekk.

”Jenny!! Er du klar?” Mamma roper.
Jada, roper jeg, og stabber meg ned trappen.
Jeg setter meg i bilen, og vi kjører av gårde mot skolen. Jeg har hørt at man kan få mavesår at å kaste opp for mye. Er det sant? Slo det opp i legeleksikonet til mamma, og det beskrives med de samme symptomene og smertene som jeg har. Kan det være det?

”Søren heller. Jeg beklager, jenta mi. Tror du at du kan gå herfra? Denne bakken er så bratt, og jeg har dårlige dekker i år.
Er det greit?” Mamma ser bekymret, men smilende på meg.
”Jada, kjør du!” Sier jeg og gir meg i kast opp den islagte bakken.
På toppen av bakken stopper jeg. Jeg klarer ikke å gå et skritt til.
Magen verker som aldri før.
Jeg knekker sammen, og faller mot bakken. Et hundredels sekund før jeg treffer isen, rekker jeg å tenke: Dette må være det de kaller slutten.
Jeg vet hva jeg gjør, jeg vet hva jeg skjuler, men jeg ville aldri at det skulle gå så langt! Hun hostet idet hun landet.

Ikke mange minutter etter, fant en forbipasserende bil, med Janne og Markus i, henne.
Hun blødde ut av munnen og holdt seg på magen. Janne kjente så vidt at hun hadde litt puls, men innen ambulansen de ringte etter kom, var Jenny død.
Rett før hun døde, syntes Janne hun hørte Jenny hviske noe til henne. Det hørtes ut som om noe som: ”Jeg ville bare se ut som deg!”

tenk litt på dette!
Etter 7 år barneskolen var det tid for ungdomskolen.
Det var da du kom. Ingen likte deg. Vi visste ikke hvorfor.
Bare vi hadde tenkt oss om.

Vi visste at du alltid hadde penger med til kantinen så vi stjal dem. Så latet vi som om pengene våres også var borte og skylte på deg...! Du måtte til rektor. Du sa ingen ting. Du måtte betale oss alle pengene som vi sa du hadde tatt. Du gjorde det. Bare vi hadde tenkt oss om.

Det ble vinter du hadde en tykk jakke, jeg en tynn. Jeg sa at jeg måtte på do til læreren. Så stjal jeg jakken din. Da det ble friminutt dønket vi deg og truet deg og vi sa at hvis du sladret om jakka kom vi til å brekke nakken din. Så tok vi av deg genseren så du bare hadde t skjorte på deg. Vi tok snø over hele deg utenom beinene. Etter et kvarter så en av lærerene deg. Du ble sendt på sykehus. Du hadde store frostskader. Bare vi hadde tenkt oss om.

Da du kom tilbake hadde noen stjålet jakken min. Jeg gråt i gangen så ingen skulle se at jeg gjorde det. Det var da du kom til meg og sa at jeg kunne låne din. Du trøstet meg og holdt rundt meg. Du brydde deg ikke om at du kom for sent til timen. Du var så snill mot meg. Da vi skulle gå inn igjen passet jeg gå langt bak så de andre ikke skulle tro at vi hadde vært sammen. I friminuttet beskylte vi deg for å ha tatt jakken min.. Bare vi hadde tenkt oss om.

Våren kom og friminuttet kom. Du ble tynnere og tynnere for vær dag som gikk. Vi kunne nesten ta rundt magen din. Du hadde fatt anoreksi. Det brydde ikke vi oss om. Vi mobbet deg som vanlig og kalte deg et stygt misfoster og sa hvor mye vi ønsket å drepe deg men ikke kunne siden da hadde vi blitt kalt mordere og vi ville ikke ha et dårlig rykte. Vi sparket og slo deg i magen til du begynte å kaste opp blod. Det var da vi så det. Alle kuttene du hadde på armen.. røde å såre. Vi løp så vi ikke skulle få skylla. Bare vi hadde tenkt oss om.

Den siste dagen på skolen før sommer ferien. Du var ikke på skolen. Læreren kom inn han så trist ut. De hadde funnet deg i badekaret med blod over hele deg. Du hadde hatt en kniv i den ene hånden.Læreren fortalte at du hadde hatt et lite smil om munnen der du lå frossen og kald. Kanskje du bare var glad for at alt var over?

Takk for at dere sa jeg var stygg. Takk for at dere sa jeg var spess, rar, STYGG og alt annet. Dette er det siste dere hører fra meg. jeg kommer aldri til skolen mer. Takk til alle mobbere. Det er deres feil at jeg gjør dette. Stina, du er verdens beste storesøster, igår var jeg så glad når jeg fikk være med deg på kino. Mamma, jeg elsker deg, deg også pappa, men jeg kan ikke leve med dette. Vi sees i himmelen.
//Sara//

Storesøstren til denne jenta fant henne liggende på gulvet død, etter å ha tatt livet sitt. Hun var bare 11 år gammel, og hadde hele livet sitt foran seg. Alle fortjener et bra liv, gode venner og noen å være glad i!

Piczo